| Chapter 20 |
1 |
Da tok Sofar fra Na`ama til orde og sa:
|
2 |
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
|
3 |
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
|
4 |
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
|
5 |
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
|
6 |
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
|
7 |
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
|
8 |
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
|
9 |
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
|
10 |
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
|
11 |
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
|
12 |
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
|
13 |
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
|
14 |
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
|
15 |
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
|
16 |
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
|
17 |
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
|
18 |
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
|
19 |
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
|
20 |
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
|
21 |
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
|
22 |
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
|
23 |
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
|
24 |
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
|
25 |
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
|
26 |
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
|
27 |
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
|
28 |
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
|
29 |
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
|