| Chapter 41 |
1 |
Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
|
2 |
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
|
3 |
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
|
4 |
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
|
5 |
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
|
6 |
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
|
7 |
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
|
8 |
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
|
9 |
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
|
10 |
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
|
11 |
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
|
12 |
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
|
13 |
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
|
14 |
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
|
15 |
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
|
16 |
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
|
17 |
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
|
18 |
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
|
19 |
Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / <* pilen.>
|
20 |
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
|
21 |
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
|
22 |
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
|
23 |
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
|
24 |
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
|
25 |
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
|