| Chapter 137 |
1 |
Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
|
2 |
På vidjene der hengte vi våre harper;
|
3 |
for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
|
4 |
Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
|
5 |
Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / <* nekte mig sin tjeneste.>
|
6 |
Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
|
7 |
Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
|
8 |
Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
|
9 |
Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
|